Innledning til eksamensbesvarelse i Teknologiendring og samfunnsutvikling, SOS6501

Når ny teknologi innføres i organisasjoner, kan dette ofte assosieres med sentralisering, og at ansatte blir overflødige og mister jobbene sine. Dette er nok historisk betinget med at ny teknologi tidligere egentlig var synonymt med automatisering og innføring av roboter. Derav oppstod også viktigheten av å ivareta og beskytte avdelinger og ansatte som ved slike prosesser ble overflødige. Ny teknologi i vår forstand, er innføring av nye digitale tjenester, selv om også dette kan være forbundet med nedbemanning, har det i mange tilfeller også betydning for å kunne styrke avdelinger/lokasjoner sin eksistens. Vi ser derfor ikke den samme store motstanden ved dagens ”teknologisering” som ved tidligere automatiseringer, selv om det fortsatt kan være noe tilstede.

Fokuset i denne oppgaven er rettet mot mulighetene for at det motsatte kan være tilfelle. Ny teknologi kan åpne dører for nye arbeidsformer, som igjen kan bidra til å styrke organisasjoners konkurransekraft og endre konkurranseforholdene. Det blir ikke bare produktene som blir konkurranseforholdet, men også hvordan du håndterer selve forretningsmodellen. På den måten kan transaksjonsprisene bli mindre, og utnyttelsen av ny teknologi kan gi nettverkseffekter som tidligere ikke var mulig med kun automatisering. Ny teknologi kan åpne for nye forretningsmuligheter, der increasing returns (Krokan, 2010) oppstår. Det kan også medføre at det åpner seg nye forretningsområder. De nye innovative tjenestene kommer ikke fra musikkbransjen selv, men fra nye aktører med annen kjernekompetanse enn det den tidligere musikkindustrien hadde. Dette er for øvrig helt i tråd med Clayton Christensens «Disruptive Technologies: Catching the wave» (1995),  om analyser av hva som skjer når disruptive teknologier og tjenester oppstår. Disruptive eller forstyrrende teknologier er betegnelsen på helt nye teknologier, som løser de gamle utfordringene og forbedrer det eksisterende produktet på andre måter enn tidligere og som markedet ikke har forventet.
Det er blant annet. en av måtene norsk lakseoppdrett har utviklet seg på siden krisen på 1980-tallet. Ved en bevisst satsing og utvikling av kompetanse og teknologi, har det blitt utbygd spesialiserte fagfelt innefor oppdrett. Smolt blir produsert i store høyteknologiske ”fabrikker” med avansert teknologisk overvåkning av vannkvalitet, fiskehelse og fôringssystemer. Fraktingen av smolten skjer ikke lenger i plastposer eller kar, men i store brønnbåter som ikke bare pumper fisk ut og inn. Men der teknologien har gjort sitt inntok i behandlingen og styringen av fisken. Styringssystemer for oksygen, avlusning, telling av fisk m.m. Slik har næringen spesialisert seg innenfor alle områder, både røkterfaget, fôrfabrikker, veterinærtjenester, slakteri, fryseterminaler, logistikk, og innenfor salg/administrasjon. Datateknologi har gitt et grunnlag for næringsvirksomhet på mange øysamfunn som har vært villig til å satse og ta det i bruk. Ved innovasjon og ved å ta ny teknolog bruk, har en oppnådd konkurransefordelene med å være nært produksjonsanleggene, og utvikle en næring som er bærekraftig både økonomisk, sosialt og miljømessig. For øyeblikket arbeides det med ny teknologi tilknyttet slaktelinje- og filetproduksjon, som kan gi nye forretningsmuligheter og sysselsetting på kysten. Filetproduksjon som i dag i stor grad skjer utenfor Norge.

Casen vi vil ta utgangspunkt i, er hentet fra en varehandelsbedrift i Norge, og beskriver en pågående implementering av et web-basert registreringssystem. Systemet som skal benyttes er Sharepoint, som er Microsoft sitt svar på Web 2.0 – teknologier som wikier, blogger og sosiale nettsamfunn. Sharepoint  er et system som gjør det lettere for medarbeidere å arbeide sammen. Medarbeiderne kan opprette webområder for deling av informasjon med andre, administrasjon av dokumenter fra begynnelse til slutt, og publisering av rapporter som gjør det enkelt for alle deltakerne å være med på delta i drøftinger og beslutninger.  Medarbeiderne kan dele ideer og ekspertise, lage egne løsninger som dekker bestemte behov, og finne den rette forretningsinformasjonen for å ta bedre beslutninger. En av de store fordelene med Sharepoint, er at brukerne får en felles infrastruktur å jobbe ut fra. Dette uavhengig av om de er en del av bedriften, eller en partner som f.eks. kunde eller leverandør. I oppgaven vår, vil vi spesielt se på interaksjonen mellom ulike avdelinger innad i organisasjonen, samt kommunikasjonen med kundene.

Teorien vi vil knytte casen opp i mot, er i hovedsak hentet fra Arne Krokan sin bok Den digitale økonomien (2010). Her vil vi blant annet forklare begreper som forretningsmodeller, transaksjonskostnader og nettverkseffekter. Arne Krokan har også nylig utgitt boken Smart læring (2012). Et interessant kapittel i denne boken omhandler forskjellen mellom usosiale og sosiale medier, på fagspråket kalt Web 1.0 og Web 2.0. Dette er meget sentral teori i forhold til casen.
Endringer i teknologi kan også medføre endringer på det kulturelle nivået. Vi vil derfor også belyse teori som omhandler teknologiens påvirkning på de relasjonelle forholdene i organisasjonen.

Siden vi er tre personer om å skrive oppgaven, vil vi krydre drøftingen av oppgavens problemstilling med relevante eksempler hentet i fra andre organisasjoner vi har kjennskap til. I et samfunnsperspektiv er dette interessant fordi det belyser forholdet mellom teknologi, samfunn og organisasjon, noe som oppleves daglig i alle organisasjoner. Temaet blir ikke mindre interessant når vi skal belyse det i en organisasjonsmessig kontekst, hvor medarbeidere jevnlig må forholde seg til ny teknologi. Enten som helt nye system som vi skal se på i denne oppgaven, eller som oppdateringer og fornyinger av eksisterende system.

Problemstilling:

Kan implementering av ny teknologi være med på å berge arbeidsplasser?

For å kunne drøfte denne problemstillingen, vil vi stille følgende forskningsspørsmål:

• På hvilken måte kan konkurransefortrinn skapes ved innføring av nye digitale løsninger.
• Hvordan utnytte kultur for innovasjon og læring til å skape  nye forretningsmodeller?

Utdanningssystemets fremtid

Ved NTNU diskuteres det for tiden hvordan man skal utvikle et godt system for digital eksamen, der studentene møtes fysisk i en PC-sal. Som det står i artikkelen, arrangeres det hvert semester 60000 eksamener fordelt på 20000 studenter. Det vises til at den nye papirløse eksamensformen har fungert godt og feilfritt i København, der man i løpet av de 6-7 siste årene har avviklet 100000 eksamener ved bruk av PC.

En slik eksamensform bidrar til at studentene holdes nært universitetene. Har ikke utviklingen allerede passert dette stadiet? Vi befinner oss nå i den digitale økonomien, der et av særtrekkene er at den i motsetning til den industrielle økonomien ikke er stedbundet.

I dette blogginnlegget skriver Arne Krokan om fornying av arbeidsprosesser og læringsformer i universitetene, der han viser til at undervisning flyttes fra universitetene og ut på nettet. Eksemplet han bruker er hentet fra universitetet i Stanford, der professor Sebastian Thrun har vært med på å skape et åpent studietilbud i artificial intelligence. Studiet er tatt av 160000 studenter; det er flere enn alle i verden som hittil har gjennomført et tilsvarende studium. Thrun slutter nå på Stanford, og tar med seg sin kompetanse over til Udacity; en verden med digital undervisning. Årsaken er tunge og gammeldagse arbeidsprosesser ved Stanford, der han ikke lenger ønsker at et demotiverende undervisningssystem skal hindre han i å være med på den digitale fremtiden.

Arne Krokan viser i sin blogg til Kevin Kelly som introduserer begrepet teknium. Med teknium mener han en teknologisk utviklingsdrivkraft som kan sammenlignes med evolusjonen i biologien. Kelly sier at teknium driver oss videre. Han mener å kunne bevise dette ved blant annet at både lyspæren, telefonen, dobbelt bokholderi og termometeret ble oppfunnet samtidig av flere personer som var uavhengige av hverandre. Sees teknium i sammenheng med udacity som eksempel, tror jeg at utdanningssystemet i verden er på vei nettopp dit.  Likevel tror jeg det vil ta en god del år før undervisningssystemet i Norge har endret seg fullstendig til et ikke-stedbundet system, fordi dette er en så stor kulturell endringsprosess som medfører radikale holdningsendringer innad i undervisningssystemet. Spørsmålet blir, tror jeg, hvor lenge systemet greier å holde på sine gamle arbeidsformer. Eksemplet fra NTNU kan vise at utviklingen følger teknium. Likevel, når det sees i sammenheng med udacity, kan det også fortelle oss at det ikke trenger å være et så voldsomt revolusjonerende tiltak. Kanskje burde NTNU, som det skapende universitet, i stedet tenke enda et steg lengre. Større grad av nettbasert undervisning og eksamen, medfører nettverkseffekter som kan gi store økonomiske gevinster. Samtidig vil transaksjonskostnadene bli langt lavere fordi kostnaden pr student kun vil gå nedover i takt med at antall studenter øker. Disse effektene vil ikke være til stede ved det NTNU kaller digital eksamen, fordi det medfører investeringer i utstyr og lokaler som igjen gir en begrensning i forhold til antall studenter.

Når dette er sagt, så tror jeg heller ikke det er tilfeldig at det første undervisningstilbudet gjennom udacity er et programmeringsstudium.  I takt med utviklingen av den digitale økonomien er det vel ren logikk at det i fremtiden blir enda større behov for digital og teknisk kompetanse.

Om deling på nett

Jeg har nå lest artikkelen «The law of online sharing» av Poul Boutin. Artikkelen tar utgangspunkt i Mark Zuckerberg, grunnleggeren av Facebook, sin profeti. Den går ut på at mengden av informasjon som du og jeg deler på nett, vil doble seg hvert år i all forskuelig fremtid.

Jeg synes dette er en artikkel som dekker emnet deling på nett på en god måte Det han skriver om frictionless sharing syntes jeg var spesiellt interessant. Med dette begrepet menes at vi gir forhåndssamtykke til deling av informasjon. Et eksempel på dette er Spotify, der vi automatisk kan dele med andre hvilken musikk vi spiller. Et annet eksempel er bruk av posisjonsdata. Smarttelefonister  som deg og meg, gir Google samtykke til å bruke informasjon om hvor vi til en hver tid befinner oss. Boutin sier at vår iver til å dele har vunnet over vår egen skepsis til personvernet. Mange kan nok her tenke stein i glasshus. Slik jeg ser det, er i alle fall denne friskjonsløse delingen med på å oppfylle Zuckerbergs profeti.

Fenomenet nettverkseffekter blir tatt for seg I Arne Krokan sin bok «Den digitale økonomien» (2010). Nettverkseffektene forklares ved eksponensiell vekst, der legenden om oppfinneren av sjakkspillet er et godt eksempel. Som betaling for oppfinnelsen ville han ha et riskorn for første rute på brettet, deretter skulle antall riskorn fordobles for alle 64 rutene. Til slutt ble dette til ris som kunne dekke jordkloden tre ganger. Det er de samme mekanismene som forklarer dynamikken i den digitale økonomien. Informasjon spres hurtigere enn noen gang, og mengden vil i følge Zuckerberg fordobles hvert år.

Å publisere et blogginnlegg er på samme måten deling som har nettverkseffekter. Selv er jeg av den skeptiske typen her; i dag googlet jeg navnet mitt og fant min egen blogg øverst blant treffene. Slik vil jeg ikke ha det. Jeg ønsker ikke at alle umiddelbare tankene som kommer frem i disse tvangsbloggene skal være synlig for mannen i gata. Dersom jeg vil dele en tekst under navnet mitt på denne måten, så er det viktig for meg at det er et nøye gjennomtenkt stykke arbeid. Derfor endret jeg i dag mitt eget navn til «1ar1st» på bloggen min. Er jeg paranoid? Ja, det er jeg, men jeg er likevel positiv til utviklingen. Jeg tror ikke det er riktig å kjempe mot den digitale fremtiden som uansett vil komme av seg selv. Skal vi begynne med det, kan vi vel like gjerne gjøre som taliban-militsen i Afghanistan og forby internett.  Den beste måten man kan tilpasse seg utviklingen på, tror jeg er å selv lære seg hva som skjer, hvorfor det skjer, og hvilke muligheter man dra ut av det.

Dette gjelder ikke bare på den private arena, men også i organisasjonssammenheng. Når jeg tenker på min organisasjon ser jeg i alle fall at mulighetene for nye arbeidsformer helt klart er til stede, spesielt når det kommer til kommunikasjon. Det første jeg tenker på her, er bruken av e-post. I små og store prosjekter flyr mailene hit og dit i en rekkefølge som ofte virker helt sporadisk og vilkårlig. Her finnes det gode alternative og mye mer kostnadseffektive løsninger som Googledocs, Wiki og Sharepoint. Ingen grunn til å ramle av lasset!

Kommentar til Arne Krokans innlegg «Den nye forfatterøkonomien»

Jeg har nå lest Arne Krokans essay om Den nye forfatterøkonomien, der han sammenligner utviklingen i musikkbransjen med de utfordringene som forlagene nå står overfor. Denne sammenligningen fikk meg til å tenke på det kunstneriske aspektet ved musikken, som blant andre musikkprodusent-guru Steve Albini har sterke meninger om. Han går så langt som å si at musikkindustrien er direkte ødeleggende for kvaliteten på musikken fordi artisten knytter seg til et system som ikke støtter artisten, men seg selv. Albini, som lenge har stått frem som en motpol til digitaliseringen av musikk, har også meninger om det han mener er positivt ved at artister nå har tatt i bruk de nye tjenestene innen sosiale medier. Han argumenterer med at muligheten til å gjøre ting selv, og ha kontroll over sitt eget produkt gjør at den kunstneriske kvaliteten på musikken blir bedre. Han prøver i alle fall så godt han kan å få frem sitt synspunkt i dette, kanskje litt slitne, intervjuet. En annen ting som Steve Albini her poengterer er at artistene nå når ut til en mye større masse, og at dette gir et bredere spekter innen musikken.

Årsaker til hva som gjør musikk til god eller dårlig er det nok mange meninger rundt. Nettopp derfor blir det kanskje et tema som ikke nytter å ta opp til diskusjon. Likevel synes jeg det han sier om kontroll over eget produkt er interessant. Han sier at uansett hva du gjør, er det bra å kunne opprettholde et perspektiv på arbeidet som tillater deg å nyte arbeidet ditt. Kan denne tankegangen overføres til bokbransjen? Er det mekanismer i den industrielle bokbransjen som er med på å begrense den kunstneriske kvaliteten på forfatterens verk?

Selv er jeg ikke sikker; jeg er ikke musiker og ikke forfatter.  Muligens kan det være mekanismer i den digitale økonomien som også påvirker valgene til både musikere og forfattere. Her nevner Arne Krokan  forslaget til David Byrne; at plateselskapene må inngå nye typer kontrakter med artistene der de blir agenter som organiserer spillejobber og  driver fanklubber. Uansett tror jeg at den tidligere industrien, både når det gjelder musikk og tekster, har hatt for stor makt. Jeg tror det er positivt at bransjen nå holder på å miste mye av jerngrepet de har hatt.

Herodes Falsk tar for seg bokbransjens kamp mot digitaliseringen i artikkelen Forlag i fosterstilling, der han tar for seg problemene med forlag som ikke henger med i utviklingen.  Jeg tror at flere og flere nå innser at generasjonen som nå vokser opp ikke kommer til å ha bokhyller i hjemmene sine, derfor er jeg enig med Falsk når han sier at forlag som ikke innser at papirboka er på vei ut, graver sin egen grav.

Krokan nevner i sitt essay flere muligheter som forfatterene nå har i den nye digitale verdenen. Det vil med lettere og større spredning av tekster gi et større publikum, som igjen vil skape et marked for foredrag og medieoppmerksomhet. Forlag kan debundle tekster for forfatteren, og sette dem sammen i pakker tilpasset ulike interessenter som for eksempel utdanningsinstitusjoner. Det åpnes også for andre typer betalingsløsninger som abonnement eller engangshonorar. Derfor blir det noe svart/hvitt i påstander om at forfatterne vil miste sitt inntektsgrunnlag.

I likhet med musikk, vil tekster også nå ut til et større publikum i den digitale økonomien. Det er etter min mening i seg selv den viktigste og mest positive effekten.

Noen tanker rundt noe som er helt nytt for meg, nemlig blogging.

Hei folkens 🙂

Da har jeg trykket på den skumle knappen, og publisert mitt første blogginnlegg. Jeg tenker at denne bloggen kan være en tenkeboks for arbeidet mitt videre i studiene. Nå som jeg starter på en spesialisering som blir grunnlaget for en masteroppgave, er det jo bare å sette i gang tankene så tidlig som mulig.

Er det slik at flere hjerner tenker bedre enn en? Det spørsmålet blir vel kanskje umulig å svare på fordi det er avhengig av kontekst. Akkurat når det gjelder denne typen forum velger jeg å tro det, så jeg gleder meg til å få lese eventuelle kommentarer som kommer fra deg på denne bloggen 🙂

I blogginnlegget til Arne Krokan, Fra jordbruks- til digitalt nettsamfunn, bet jeg meg merke i begrepet crowd wisdom som er temaet i boken The Wisdom of Crowds (2004) av James Surowiecki. Jeg måtte umiddelbart søke opp denne på http://en.wikipedia.org/wiki/The_Wisdom_of_Crowds. Surowieckis argument er at en gruppe der enkeltpersonene ikke er påvirket av meningene til de andre i gruppen, samlet sett vil komme frem til en bedre beslutning enn hva enkeltpersonene i gruppen ville ha gjort.

Dersom man fjerner forutsetningen om ingen meningspåvirkning fra andre gruppemedlemmer, kan situasjonen bli annerledes. Peter Senge introduserer i sin bok Den femte disiplin (1990), begrepet gruppelæring, og stiller følgende spørsmål: «Hvordan kan det ha seg at en gruppe av engasjerte ledere som hver har en intelligenskvotient på over 120, får en felles IQ på 63? Senge skiller her mellom grupper med og uten fininnstilling. Med fininnstilling menes her at gruppen fungerer som et hele slik at det oppstår en felles retningsfølelse eller følelse av flyt. I denne tilstanden vil enkeltmedlemmenes kvaliteter forsterke resultatet, og kontroll fra gruppens leder blir mindre nødvendig.

Motsatt kjennetegnes et lag med manglende fininnstilling av sløsing med energi. Her vil enkeltmedlemmene i gruppen gå i forskjellige retninger. Dersom man tilfører styrke til medlemmer i en lite fininnstilt gruppe, vil det bare skape enda større kaos og gjøre det vanskelig å være gruppeleder. Noen som kjenner seg igjen i dette?

En artikkel fra forskning.no, http://www.forskning.no/artikler/2012/januar/311288, sier også noe om gruppedynamikk og sosial kontekst. Testene det skrives om her, viste at bevisstheten om den interne konkurransen innad i grupper fikk negativ konsekvens for prestasjonen hos alle medlemmene.

Tilbake til begrepet crowd wisdom. Surowiecki har fire forutsetninger for at hans argument skal oppfylles. I tillegg til forutsetningen om ingen meningspåvirkning fra andre gruppemedlemmer, må hver medlem ha en egen mening eller tolkning av fakta. Hver enkelt må i tillegg være i stand til å basere sine meninger på sitt eget felt og sin lokale kunnskap. Den siste forutsetningen er at det eksisterer en mekanisme som kan samle all den individuelle kunnskapen og komme frem til en felles beslutning.

En blogg er et forum der en gruppe av mennesker kan kommunisere med hverandre uten at de sitter i samme rom. Ut i fra mine tanker i dette innlegget, tenker jeg at Surowieckis fire forutsetninger lettere kan oppfylles innenfor et bloggforum. En annen fordel kan være at konkurransefokuset blir mindre enn ved kommunikasjon i «fysiske» grupper. Ulemper med blogging kan være at man mister muligheten for å finne flyten eller fininnstillingen i gruppen.

Det skal uansett bli spennende å prøve seg som blogger, og jeg er ikke det minste tvil om at sosiale medier i mye større grad bør implementeres som kommunikasjonsform i organisasjonsverdenen.